Det er sjelden man ser et studio miste kontrollen over sin egen spillserie – og enda sjeldnere at de svarer med å lage noe som føles enda mer personlig. Da Tarsier Studios mistet rettighetene til Little Nightmares, var det mange som fryktet at magien skulle forsvinne.
I stedet fikk vi REANIMAL.
Og det merkes med én gang: dette er ikke bare en spirituell oppfølger – det er et mørkere, mer modent og mer kompromissløst spill.
En verden som ikke vil bli forklart
REANIMAL kaster deg rett inn i marerittet uten å holde deg i hånden. Du våkner som en gutt med en sekk over hodet, alene på en båt midt ute på havet. Ingen forklaringer. Ingen trygg start.
Bare en følelse av at noe er fryktelig galt.
Som i Tarsiers tidligere spill fortelles historien gjennom omgivelsene. Ødelagte byer, forlatte bygg og groteske landskap fungerer som bruddstykker av en større fortelling du selv må sette sammen. Det er en stil som krever tålmodighet – og kanskje til og med et nytt gjennomspill – men som også gjør opplevelsen mer personlig.
En reise gjennom et ødelagt mareritt
Spillet tar deg gjennom en rekke urovekkende steder: fra skoger og byruiner til sykehus, bunkere og barnehjem. Alt er pakket inn i en dyster, nesten kvalmende atmosfære som hele tiden holder deg på kanten.
Det som virkelig skiller REANIMAL ut, er hvordan det føles å være liten i en enorm og farlig verden. Barna du spiller som er sårbare, og det merkes i hver eneste situasjon. Du løper ikke bare fra monstre – du flykter.
Samtidig ligger det et tydelig tema under overflaten. Dette er ikke bare skrekk for skrekkens skyld, men også en slags antikrigsfortelling, presentert gjennom brutale og ubehagelige bilder. Det gir spillet en tyngde som sitter igjen lenge etter at du er ferdig.
Når stemning slår gameplay
Det er ingen tvil om at REANIMAL er på sitt beste når det gjelder atmosfære. Lyddesignet er fantastisk, lyset brukes ekstremt effektivt, og kameraet skaper ofte øyeblikk som føles mer som film enn spill.
Men nettopp her ligger også spillets største svakhet.
Noen ganger føles det som om utviklerne prioriterer det visuelle og stemningsfulle over selve spillopplevelsen. Gåtene er få – og ofte altfor enkle. Interaksjonen med omgivelsene er begrenset, og det du faktisk kan gjøre føles ikke alltid like gjennomtenkt.
Der Little Nightmares ofte lot deg eksperimentere og tenke kreativt, føles REANIMAL mer lineært. Du gjør det spillet vil – ikke nødvendigvis det du selv finner ut.
Frykt som mister litt av kanten
Til tross for den tunge atmosfæren, traff ikke skrekken like hardt som forventet. Første del av spillet er intens og ubehagelig, men etter hvert går det mer over i en konstant følelse av uro enn ren frykt.
Fiendene er også mindre minneverdige enn i tidligere spill. Der Little Nightmares briljerte med ikoniske og uforutsigbare skapninger, føles truslene her mer… diffuse. Fortsatt ubehagelige – men ikke like unike.
Små frustrasjoner som bryter flyten
Det mest frustrerende i REANIMAL er ikke vanskelighetsgraden, men mangelen på tydelighet.
Flere ganger blir du stående og lure på hva spillet egentlig forventer av deg. Ikke fordi det er vanskelig – men fordi logikken ikke alltid er der. Enkelte sekvenser føles mer som prøving og feiling enn faktisk design.
Et godt eksempel er situasjoner der spillet plutselig endrer reglene uten å gi deg noen tydelig indikasjon. Det bryter flyten, og trekker deg ut av opplevelsen.
En sterk start på noe nytt
Til tross for svakhetene er det mye å like her.
REANIMAL er et modig spill. Det tør å være mørkere, mer symbolsk og mindre forklarende enn det meste annet på markedet. Det er ikke alltid like vellykket – men det føles ekte.
Og kanskje viktigst: det føles som starten på noe nytt.
Tarsier Studios viser at de ikke er redde for å gå videre, eksperimentere og fortelle andre typer historier. Hvis dette er retningen de ønsker å ta, er det absolutt verdt å følge med videre.
Konklusjon
REANIMAL er ikke et perfekt spill – men det er et interessant og visuelt slående ett. Det briljerer i atmosfære, design og tematikk, men snubler litt når det kommer til gameplay og tydelighet.
Likevel sitter man igjen med en følelse av at dette er mer enn bare en etterfølger.
Det er en ny start.
